Snart ett år siden

Snart så snart som på tirsdag er det gått ett helt år siden Trude ringte og snudde livet mitt opp ned. Første telefon var at far hadde fått hjertestans. Da var min eneste tanke hvordan blir livet hans nå, vil han få noen mèn av dette... Dødsfall var ikke i tankene mine engang. Himmel han var jo faren min som vi skulle feire 60 års dagen til. Han må jo leve, han har mange år igjen selvsagt!!! Jeg glemmer aldri den neste telefonen: "Dette e heilt feil men far e erklært død!" Føttene mine svikta, heldigvis var Torben hjemme og kunne kjøre meg til mor. Jeg løp inn døra til mor og ropte på henne, hun kom opp fra kjelleren tror jeg og vi holdt rundt hverandre. "Hvor er far?" mor ble med meg ned i kjelleren og der lå faren min i sofaen, kald og med lukkede øyne, det var altså sant, -jeg venter nesten ennå på at jeg skal våkne opp og at far skal være her, det føles bare så feil ut. Det er skjedd en feil!!- mor tok far i hendene og sa "Einar vi som skulle bli gamle sammen" jeg trodde hjertet mitt skulle briste. Trude med familien sin og Tonje kom like etter, vi klemtes og gråt gikk opp og satte oss for så å gå ned igjen for å "se til han" kunne ikke la han ligge alene der nede. Torben kom også etter at han hadde hentet Andreas som hadde vært på besøk. Andreas ble ganske så stille i mor sitt hus, var vanskelig for en 4 åring å se så mye sorg. Sara gikk sammen med Sofie noen ganger for å se på bestefar. Sara syntes i ettertid at det var ubehagelig å gå ned i kjelleren til mor, hun måtte forsikres om at bestefaren ikke lå der lenger. Nå ligger han jo i skattekisten som hun så flott kaldte det. Eivind kom så fort han kunne med morgenflyet fra bergen dagen etter. Jeg hentet han på flyplassen og så var familien samlet. Vi gikk turer sammen og snakket masse masse sammen om far. Det var latter og tårer om hverandre. Nå er dette altså ett helt år siden. Eivind er blitt gift, vi har flyttet til eget hus på klepp, Tonje er medisinstudent i slovakia, Trude og Lars har bygget på huset og mor finner ut hvordan hun ønsker å ha sin nye hverdag. Hun er sterk og tar de tunge dagene som kommer og gleder seg over de gode dagene. Hun har mange gode folk rundt seg. Alt dette skulle far ha sett og vært med på. Sett kona si som er så god og sterk, hun tar hver eneste utfordring og mestrer alle som en. Han hadde vært så utrolig stolt av henne. Han skulle vært her! Han skulle vært i Kiev og sett sin eneste sønn få en kone, han hadde blitt så glad! Han skulle sett Tonje i legedrakten som blir glad når hun får en ekte hodeskalle på pulten som hun skal inspisere. Han skulle vært med når Trude og Lars pusser opp i huset sitt og når vi kjøpte vårt. Vi trenger han her.
Jeg hadde ikke holdt ut uten Torben og barna våre. De får meg til å glede meg over livet og hverdagen vår. Men akkurat nå er det litt vanskeligere enn vanlig, 6. oktober er en dag jeg kunne vært foruten. Jeg ønsker så inderlig at far var levende og tilstede i hverdagen vår. Det er ikke det samme uten han.